...så tar man tastatur-pennen fatt igjen.
Idag har jeg vært på første kontroll etter fett-transplantasjonen i april. 4 mnd siden. Jeg har bevisst skjøvet tankene om dette foran meg, fordi fettet fra denne operasjonen er helt borte nå. Det var skuffende siden jeg var så fornøyd da jeg våknet fra narkosen sist. Så, da visste jeg at jeg på denne timen idag ville vi diskutere veien videre. Onkolog og kirurg har nok tenkt at jeg "burde" avslutten prosessen nå. Jeg har tross alt et slags bryst å putte i BH'en og det er ikke gunstig å legge meg i narkose i hytt og pine. Man blir redusert av det.
Så, for å unngå krisemaksimering i kjent mønster så stilte jeg helt uforberedt på timen idag egentlig. Ingen lange tankeprosesser, forberedelser eller gule lapper med spørsmål. Da jeg satt på venterommet lastet jeg dog ned bildet fra bloggen her; slik jeg så ut etter operasjoneen sist. Greit å ha det friskt i minnet før samtalen.
Det var tredje gang med Dr Ausen på St. Olav idag, og igjen ett veldig positivt møte med god samtale. Jeg er så på gråten og blank i øya hver gang jeg skal på time der på Bevegelsessenteret. - det er som om hele kreftopplevelsen kommer veltende over en der man sitter. Men hver gang jeg snakker med henne så er det veldig rolig og hyggelig og ikke noe stress, og mine tanker og følelser kimses ikke vekk. Jeg føler meg alltid ivaretatt og kan både gråte samt kjøre galgenhumor-kortet, begge deler blir like godt mottatt.
Så. Idag sa jeg ganske enkelt at jeg var veldig fornøyd med resultatet da jeg våknet sist - og håpet at vi kunne gjenta prosessen. Jeg har lest på Facebook-grupper og andre blogger at jenter som får påfylling gjerne gjør dette både 2 og 3 ganger før fettet setter seg, så jeg nevnte dette idag. Dette stemte, sa kirurgen. Fettpåfyllingen vi sist tok fra flankene kan i det minste ha myket opp huden, og det var slettes ikke dumt å prøve en fettpåfylling til. Dog er jeg veldig slank på overkroppen og har ikke nok å hente fra magen eller flanken så hun spurte om jeg hadde no å hente fra lårene.
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte; høh?? - kødder du - KJØR PÅ! For ett dumt spørsmål ......både mindre lår og større pupp?! Ja takk.
Så, etter mange nedturer og tunge stunder og utfordringer etter kreftdiagnosen og starten av rekonstruksjons-prosessen, så føles det nå som det ENDELIG løsner litt. Husk at det å få ett nytt bryst etter kreft er liksom premien.... En premie vi tøffe, kule tjeier venter VELDIG lenge på...etter å ha gjennomgått ett helvete både fysisk og psykisk. Så idag var det godt å få en god og postitiv beskjed om fremtiden, UTEN at jeg behøvde å grue meg eller mase eller "stå på krava" og bruke uhorvelige mengder energi... DEILIG!!
Det har vært en tung vår og sommer med mange emosjonelt vanskelige avgjørelser og tunge, energikrevende tankeprosser og tårer og tak-stirring. En endring tøffere enn det gikk av å forberede seg på...
Derfor er det ekstra lettende og godt å føle at ihvertfall venstre-puppen nå kommer i fokus og får litt påfyll og omsorg, mens jeg jobber med prosessen som angår det å føle seg HEL; kanskje både psykisk og fysisk.
Etter alle cellegifter og legetimer og kontroller har jeg fått premie, enten av foreldrene mine i posten, eller rett og slett av meg selv. En fin greie jeg har tenkt å opprettholde. Hvis du lurte så er dagens premie 1,5 liter hvitvin. Det ligger dermed an til Facebook-fylla og jeg vet ikke om det er bra eller dårlig...
...men sånn går nu dagan.
HEIA MEG!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar