Sider

12 oktober 2011

Vanskelig!!

Det var en tid før kreftstart.no...og det var en tid før den jobben jeg har nå.

Jeg var sliten da også. Enormt sliten. 

Dette var tiden hvor jeg var sykmeldt 16 mnder pga noe helt annet. Utbrent av jobben, utbrent av å ofre og gi, sliten av å gå på akkord med meg selv, syk av å utfordre meg selv og kroppen utover det fornuftige. Jeg kjørte helsa i grøfta og fikk svi for det.

Månedene hjemme samt stoffskifte-behandling gjorde underverker. Kroppen våknet til liv, jeg våknet til liv, flere lag ble skrellet vekk og gamle meg kom til syne igjen. Jeg klatret opp og frem, og plutselig var tiden inne for å søke jobb og komme meg videre. Valget falt på 100% turnusjobb - tankene var mange, ville jeg klare dette etter så mange slitne måneder?? Ville det bli å legge lista for høyt?

Men nei. Tiden var tydeligvis inne - jeg hadde vært hjemme nok, hvilt tilstrekkelig, tatt vare på meg selv. Selvsagt hadde jeg 2 første uker på jobb hvor jeg var veldig sliten etter mye tråkking og læring og døgnsnuing, men jeg fikset det!

Jeg er glad jeg hadde denne opplevelsen. Fordi nå er jeg der igjen på en måte. Jeg var hjemme i 10mnder for å pleie helsa og meg selv og få behandling. Og så står jeg her nå igjen og tester jobb-livet og kjenner på hva jeg takler eller ei når det kommer til jobb...

Det jeg skal frem til er at det er forskjell på slitenhet! Jeg opplever at de aller, aller fleste trøster og sier gjenkjennende at det er jo ikke rart jeg er sliten når jeg har vært så lenge borte fra jobb. Og de starter kanskje å snakke om den gangen de var på 6 uker ferie og hvor slitne de var den første uka på jobb etterpå...eller da de var forkjøla en måned og hadde ligget på sofaen i timesvis og sett dårlige TV-serier og gjort "next to nothing".

Jeg behøver jo ikke å si noe, fordi jeg vet at alt bare er godt og trøstende ment...men jeg blir så fortvila i noen settinger! Det er ikke SÅNN sliten jeg er nå som jeg jobber igjen... Og dette vet jeg helt sikkert fordi forrige gang jeg var langtidssykemeldt så var jeg frisk da jeg startet på igjen...jeg hadde hvilt og ventet tilstrekkelig og var klar. Og dette var en helt annen slitenhet enn nå. Energilagrene var fulle, kroppen tålte det - selv om jeg hadde vært hjemme i 16 mnder og trengte tilvenning.

Dagens slitenhet av å øke arbeidsdagen med feks 1 time, å øke fra 30% til feks 40%...det går bare ikke an å beskrive! Jeg forstår liksom ikke at jeg noengang har jobbet fulle dager, jeg....det føles ikke som noen tilvenning eller noe som "går seg til" - det virker nesten uoppnåelig. Noen dager føles det som jeg svømmer alt jeg kan i et basseng fylt med sirup; viljen er stor, men kroppen spiller ikke på lag! Og nå har jeg jobbet siden april....sakte men sikkert økt prosenten. Og jeg vet min slitenhet nå ikke er fordi jeg har vært lenge borte fra jobb... og jeg vet at slitenheten ofte kommer av psykiske og sosiale anstrengelser - ikke bare av de fysiske...

...innimellom har dagene hukommelsessvikt, konsentrasjonssvikt, mental bagasje og ett mer snevert ork enn før. Fysiske og psykiske begrensninger. Og jeg blir sliten av å forklare dette... Jeg vil ikke bli sett på som ei som har gitt opp, eller som "hu som bare klager". 

Jada.

Ellers har jeg det bra.
Jeg er ganske flink, hvis du lurte.

3 kommentarer:

  1. Hei Karianne!
    Jeg vet hva du snakker om og forstår, jeg er i samme situasjon som deg. Har vi noe alternativ?

    En hilsen fra
    Liv i Asker

    SvarSlett
  2. Klem til deg, Liv!
    Nei, alternativet er å bare jobbe seg gjennom det - i hvert vårt tempo :) Høre på kroppen!! Ta signaler...bruke tida.

    Kaja :)

    SvarSlett
  3. Hei vennen:)

    Har akkurat blogget om det samme....et kjent problem for oss, men et helt ukjent og uforståelig for alle andre.....fryktelig slitsomt å måtte forklare seg, unnskylde seg.....folk sier så mye rart....jeg vet de prøver å være gode og snille og støttende, men ofte blir det bare veldig feil og nesten litt pinlig... Glad i deg:) klem Cathrine

    SvarSlett