Rosa refleksjoner

Vet du egentlig hvordan det føles å være alene?

Ikke ensom...men helt alene. Jeg har et ambivalent forhold til det. Det kler min personlighet å til tider tilbringe mye tid alene. Jeg liker lyden av stillhet, jeg liker tankene mine, jeg liker å reflektere...jeg er glad i mitt eget selskap og mine selvvalgte alene-stunder.

Selvvalgt....er stikkordet.

Hva med de gangene du sitter i en stor mengde av venner og bekjente og plutselig føler deg helt alene...til tross for selskapet du har rundt deg. Eller de gangene nærhetsbehover er så stort at kroppen skriker helt fra innerste celle...du trenger å få tilbake noe du over tid har gitt... Eller hva med de gangene du opplever noe...så noe...som du umiddelbart hadde lyst til å snu deg mot noen å le og fortelle, dele...

Det er en annen type alene.

Kreften blir også taklet alene. Til tross for all verdens støtteapparat, vennskap, familie....så går du gjennom alt sammen helt alene. Slik føler jeg det. Folk sier de forstår... Men det gjør de ikke. Jeg kan formidle ihjel meg...forklare....beskrive... Jeg må gjøre det alene; kravle meg gjennom sykdomsforløpet og etterlivet.

Bare jeg helt alene vet inni meg når forsnakkelsene mine kommer av senskadene...når hjernen plutselig er helt alene og "jeg"-et mitt ikke fungerer. Bare jeg helt alene vet når beslutningsvegringen, trøttheten og mangelen på livslyst skyldes kreftens harde håndgrep.

Jeg er ikke ensom. Men jeg føler meg helt alene.

All verdens rosa sløyfer, ballonger og brystkreft-fokus hjelper heller ikke. Dette er måneden vi skal hoppe og danse og støtte og gi og nærmest feire brystkreft. Nå er jeg "en av dem". En av dem som med stolthet skal gå med rosa sløyfe på jakkeslaget og vise at jeg "kjempet mot kreften og vant", og jeg føler forventning om å delta...

....dessverre, det blir feil for meg.

Det er mange måter å støtte på - for meg er det for tidlig å gi noe tilbake. Jeg kaver fortsatt rundt i en skog jeg ikke ser for bare trær - prøver å finne rette stien ut. Helt alene. Brystkreft skal ikke være noe som opptar meg mer enn nødvendig. Jeg syns den rosa oktober-måneden kan være litt belastende.

Minner meg om alt jeg hele tiden prøver å legge bak meg.

Alene.