Sider

13 oktober 2015

....5 år senere...

Dette blir som regel negativ-bloggen.

Og det er ganske enkelt fordi det for mange finnes veldig få virkelig gode og bra ting å formidle fra kreft-etterlivet. Altså, som kom som en direkte følge av det å bli behandlet frem til "symptomfri".

Fordi det er det det heter. Symptomfri.

Hvor blir det av premiene? Det er ikke som når man har vært hos tannlegen og oppført seg. Kan få velge mellom kjærlighet på pinne og blyant-troll med rosa hår. Det er foreksempel få som ikke havner innom NAV som en direkte følge av kreftsykdommen. Selv har jeg vært i NAV-systemet og fått arbeidsavklaringspenger siden den måneden jeg fikk kreft - det er litt over 5 år siden.

Pga av både senskader etter behandlingen samt den dårlige økonomien man får så står livet fortsatt veldig stille - selv om det går fremover........på en måte.

Jeg er blitt 41 år, leier en 1-roms på litt over 30 kvm og har ikke fast jobb. Direkte konsekvenser av sykdommen, og årene brukt på å kave seg tilbake. 2 skritt frem, 5 tilbake. Slik føles det i hvert fall.

Det som forundrer meg er hvor lite som skjer i de 5 årene hos NAV. Jeg er mest sannsynlig fratatt muligheten til å  jobbe mer enn 50%, får midlertidige penger for de 50% jeg ikke kan jobbe og svever i systemet uten mål og mening. De gangene NAV har kommet litt på banen så er det jeg som har tatt kontakt og spurt om det skjer noe...... Eller om det snart KAN skje noe. At jeg ha lyst til å jobbe, men ikke får meg deltidsjobb.....at jeg har masse å bidra med, men trenger tilpasning....at jeg ikke vil at sydommen fortsatt skal bestemme over dagene mine, men det er det den faktisk gjør. Fortsatt.

Er det ikke bedre om det blir fortgang i prosessene jeg har krav på samt at det kreves at jeg skal gjennom slik at NAV får meg ut av systemet og jeg kan føle meg mer friskmeldt og samfunnsnyttig?

Neste uke skjer det.

Det sa de i hvert fall på telefonen i dag. Jeg har stått på venteliste til et samarbeidsfirma til NAV som skal følge meg opp via samtaler i 4 uker for å vurdere restarbeidsevnen min. Selv vet jeg hvor grensene mine går, hvor orken tar slutt... Nå kjenner jeg piggene er på vei ut igjen og forsvarsmekanismen er vekket til live. Man blir redd for å miste pengene sine! En fremmed tilfeldig valgt person skal plutselig inn i hverdagen min og tolke sykdomsbildet mitt og si til NAV og lege om jeg kan jobbe så og så mange prosent. Hva om jeg oppfattes feil? Som en unnasluntrer fordi jeg ser frisk ut??

Jeg sliter med fatigue, og det går på mer enn det å være utmattet og sofasliten. Lyd, lys, stress, varmetakling, konsentrasjon, hukommelse ... Og slike store bøyger som det NAV forlanger at vi skal gjennom, all bevisføringen man føler at man gjør, alle økonomiske problemer som har bygget seg opp over de siste årene, selvfølelsen som skranter fordi jeg fortsatt ikke har soverom i hjemmet "mitt", den fraværende muligheten for å få boliglån og komme seg videre, det sosiale man ikke kan være med på både pga senskader og manglende penger.... Ja, det gir masse stress og jeg blir dårligere. Ikke psykisk, men fysisk. Stakkars lymfødemet i armen...

Tenk om man kunne bli huket tak i litt før, sluppet  å stå på så mye alene, komme inn og ut av systemet litt kjappere, bli sett for det man kan gjøre og ikke det man IKKE kan bidra med...først DA ville jeg føle meg mye lenger unna sykdommen og mer samfunnsnyttig.

Først da ville livet mitt beveget seg fremover.