Sider

11 februar 2015

Seks år igjen...

På søndag er det 4 år siden døra til Ullevål sykehus smalt igjen bak meg etter siste strålebehandling, og med lykkeønskninger om "a happy life" vandret jeg alene ut i det store intet....

Slik føltes det ihvertfall. Og, slik ting har blitt så er jeg glad jeg ikke visste det jeg vet nå.

Ikke så lett å forstå for andre kanskje, men det er utrolig vanskelig å sette pris på at man er symptomfri og tilsynelatende ferdig med kreftsykdommen og behandlingen når senskadene herjer. Det tar jo mer og mer over kroppen, og ikke minst hodet? Jeg hadde håpet det skulle gå andre veien...

Jeg gikk på en smell i jula. Det er vel naturlig å kjenne på kroppen at man har begynt å starte og jobbe igjen etter over 2 år hjemme - men jeg var ikke forberedt på at jeg skulle føle meg så satt tilbake. Det har vært mye fokus på å føre et stabilt og jevnt energiregnskap, veldig utfordrende. Det anbefales for oss å leve på det jevne, hvile mye før og etter eskapader av alle slag og ikke stresse.

Men så kommer jo selve LIVET. Det er jo nettopp slik? Ujevnt, stressfullt og uforutsigbart.

I mellomtiden nå har jeg også nå hatt mammografi og ultralyd av det gjenværende brystet. Jeg har hatt mye uforklarlige smerter i det noen måneder. Ikke at dette i seg selv nødvendigvis er et tegn på kreft; kun hvis man har en hurtigvoksende type. Og det var jo det jeg hadde. De minuttene på bordet under ultralyden var noe av det verste jeg har opplevd. Kroppen i full beredskap, hjertet slo nok ikke før etterpå og stresset presset på pusten. Da legen endelig snakket etter nøye konsentrasjon på skjermen så fikk jeg beskjed om at jeg har en del små cyster - men ingen var det slik størrelse på at han synes det var nødvendig med celleprøver. Jeg fikk spurt masse spørsmål og krisemaksimert. Fullstendig utslitt etterpå.

Fikk streng beskjed om å ta kontakt med sykehuset snarlig hvis jeg kjente mer unormale smerter.

Jeg er "symptomfri". Ikke "kreftfri". Og slik blir det i 6 år til. Med min hissige brystkreft-type følges man opp i hele 10 år etterpå. Det syns jeg faktisk er veldig betryggende, men blir også en jevnlig påminning om hva man en gang ble rammet av. Det heter seg at ved min diagnose så faller tilbakefallsprosenten kraftig når man har overlevd de 5 første årene etterpå.

Fire år har gått....kanskje jeg klarer å slappe litt mer av neste år....

Torsdag 19. februar er det kontroll hos onkologen igjen. Blodprøver har jeg tatt idag, nå er det bare å prøve og slappe av frem til da - og håpe på det beste.

KRYSS FINGRE FOR MEG!