Sider

17 april 2014

Jeg nærmer meg sluttfasen....

Da er min første uke med kroppen innsvøpet i not-so-sexy kompresjonstøy over og vel så det. Three weeks to go, og fra og med lørdag kan jeg trene igjen.

Trene igjen........begynne å trene i det hele tatt, er vel mer riktig nå...

Forrige onsdag lå jeg under kniven på St. Olav. Planen denne gangen var som tidligere forklart å hente ut litt fett fra hver siden for så å fylle på rundt omkring protese-brystet for å forsterke hud. Jeg har jo stort sett ikkeno vev mellom huden og protsese, og mellom hud og resten av kroppens indre. Å fylle på fett innunder huden på disse områdene kan forsterke huden - og det var dette vi gikk for i denne omgang.

Narkosen kan slettes ikke ha vært så dyp - jeg følte meg veldig kvikk og fresh etter de vekket meg. Ikke tung og dorsk og trøtt som etter andre operasjoner. Men så var ikke denne operasjonen særlig langtekkelig eller omfattende heller. Vanligvis gjøres operasjonen med lokalbedøvelse, men siden jeg skulle hente fett fra store områder så ble det litt mye å lokalbedøve - ergo; narkose.

Praten med kirurgen var oppløftende og fin før hjemreise noen timer senere. Hun var godt fornøyd med å ha få løftet opp arret mitt såpass mye som hun hadde gjort, og hadde fått sprøytet inn mer fett enn forventet. Vi fryktet arrvevet var mer klumpete og hardt inni der. Det er vanskelig å forutsi hvordan strålebehandlet hud oppfører seg i en arr-prosess. Så hun var superfornøyd. Da jeg kikket ned på brystet første gang, var jeg veldig overrasket og litt glad egentlig - denne gangen var ikke den skeive protesen like synlig, fettet hadde utgjort myyyye! Hun ba meg senke forventningene litt uansett fordi det var litt hovent enda samt at noe av fettet vil forsvinne. Det kan vandre litt i kroppen, og ende opp andre plasser. Men uansett - jeg nyter følelsen av å ikke være helt skrapa og beinete og senete under armen, det ser sååå mye bedre ut. Syns jeg. Dere vet jo ikke helt hvordan det så ut før operasjonen - jeg angrer på at jeg ikke tok et før-bilde.... :


Det kan virke litt personlig og utleverende å legge ut dette bildet, men for meg så er jo ikke dette puppen min. Det er strålebehandlet hud med stort kreft-arr som er pumpet opp gradvis med saltvannsballong for så å få en silikonprotese som peker med fylden feil vei mot venstre her, og nå med ekstra fett. Men jeg må si det er nå jeg syns det begynner å se ut som ett skikkelig bryst. Pga vinkelen det er tatt i, så synes det ikke nå at det er ganske flatt ned mot der dere ser tusj-strekene går. Men jeg synes fasongen nå er kjempefin, fra denne vinkelen. Og inn mot armhulen ser det nå helt naturlig ut istedet for en bratt hump der protesen startet og masse stramme sener og groper. Bildet er også fint å se for dere damer som snart skal gjennom det samme, tenkte jeg.


Arrene under disse to dusje-plastrene er ikke en 1 cm store en gang - de vil nok ikke synes med tida.

Kirugen viste meg at hun har fylt på med fett til ca midt på brystet, så hvis hun på kontrollen om 4 mnd klarer å løfte både hud og fettvevet under opp med 2 fingre, så skal hun lage brystvorte til meg allikvel. Yay... Har lave forventninger på akkurat det siden jeg vet hvor tynn huden er akkurat der, men kjente jeg ble positiv når hun nevnte det.

På 4 mnds kontrollen skal vi også avgjøre om jeg er fornøyd med resultatet slik det blir etter denne fett-transplantasjonen og gå mot siste operasjon som da blir brystvorte og tatovering av fargen rundt. Opprinnelig plan har jo også vært å bytte ut den dråpeformede protesen jeg har nå til en helt rundt en. Men hvis jeg ser med tida nå at jeg er fornøyd med det som ble gjort forrige uke, så dropper vi dette.

Det tar på kroppen å opereres etter alt en kreftpasient har vært gjennom. Den tåler mindre og mindre å være i narkose, og generelt alt det mentale rundt en operasjon. Bare det å sette veneflon har blitt en stor greie for meg, fordi kroppen husker alle gangene den ble stukket i forbindelse med kreftbehandlingen. Så å stålsette seg for denne digre nåla i håndbaken setter meg ut i ettertid. Jeg sliter med fatigue-symptomer og de forsterkes under slike ting vi skal igjennom. Symptomene slår ut aller mest på alt som har med pust å gjøre...blir supersliten etter å ha snakket mye, må liksom trekke pusten flere ganger i en setning, og man blir mer apatisk og klarer ikke konsentrere seg. Skikkelig ekkelt egentlig........ Men, må leves med.

Nok et argument for å prøve å unngå flere operasjoner rundt dette med det nye brystet. Skåne kroppen.

Nå er det påske og jeg bruker tiden til å sove og hvile. Det er no dritt å gå med kompresjonsplagg rundt livet og hoftene 24 timer i døgnet, men det skal til for å holde huden inn der fettet er hentet fra. Det blir et par groper der, ser jeg - men ikke så mye at jeg føler for å få det korrigert senere, tror jeg...

Time will show!! Riktig god påske alle sammen :)