Sider

27 februar 2014

Kreftkontroll = OK!

Idag var det på'n igjen.

Min siste 4 måneders kontroll ble gjennomført på St.Olav hospital i god stil, og ingen frekke kreftceller hadde valgt å gjenoppstå for å ha fest i årene mine.

Good.

Fra og med nå blir det 6 måneders kontroller. Veldig uvant; jeg startet med kontroll hver 4de måned på vårparten i fjor, før det var det hver 3de måned. Høres masete ut siden det nå er 3 år siden jeg var ferdigbehandlet. Men faktum er at det føles veldig greit å være i ett system fortsatt. Når man en gang har opplevd å finne en kul og har måttet sitte på kontor med hvitkledde alvorstyngede mennesker, så sitter angsten hardt i, skal jeg si deg.

Jeg har kreftdiagnosen "triple negative"; en hissig og brysom variant. Da skal jeg love deg at man lærer å sette pris på disse forholdsvis hyppige utfluktene til sykehuset for å bli kontrollert.

I den kliniske undersøkelsen ba jeg også om at han sjekket ut skjoldbruskkjertelen min på halsen. Jeg ble operert for struma i 2005; fjernet halve kjertelen siden det vokste en knute der på størrelse med ett lite hønse-egg. Derfor har jeg siden brukt stoffskiftemedisin. I det siste syns jeg at jeg har merket litt hevelse eller trykk der i halsen sånn innimellom. Han kunne ikke kjenne noe, men satt meg opp til ultralyd slik at jeg kan få sjekket det ut.

Greit det, ingen som har kommet på tanken å ultralydisfisere kjertelen min disse siste 9 årene. Føles lurt siden det har vokst ulumskheter der før.

Symptomer på lavt stoffskifte er skremmende lik symptomer på fatigue som man kan få som senskade etter brystkreftbehandling. Ingen festlig oppgave å daglig skulle prøve å skille hva som er hva. Er kjempefornøyd med at jeg har fått begge disse diagnosene........

Jeg spurte onkologen min om hva han tenkte om fatigue og om det ble forsket mye på det . Han sa at ja, det gør det. Og at de her oppe hadde fulgt 250 pasienter ang dette over tid, og funnet ut at ca 20% av disse opplevde fatigue i etterkant; kortvarig eller langvarig. De vet fortsatt ikke hvorfor det dukker opp, og de fant også at det gjaldt både de som hadde fått "full pakke" samt de som "bare" har fått stråling og/eller operasjon. Man vet ikke hvorfor det rammer "den og ikke den" og det finnes ikkeno middel mot det. 

Jeg føler uansett at han ikke er den jeg vil snakke om min fatigue med; jeg ser han smiler litt og nikker, og jeg får følelsen av at "jo, men du er jo jente og det er hormoner og det er det mentale etter det du har vært gjennom og bla-bla-bla". Han SIER ikke dette, men dette er følelsen jeg får; at jeg ikke skal klage på verken rekonstruksjon eller fatigue-opplevelser, men fokusere på det positive, akseptere situasjonen og resultatet og whatsoever og se fremover. 

Ja, det er jo lett å si det...

Jeg snakker aldri om fatigue med han. Og lite med den andre legen min også. Sikkert dumt, fordi det burde stå om det i journalen min både her og hos fastlegen. Også med tanke på NAV og jobb-fremtid. 

Ellers? 

Venter på time for fettpåfyllingen, har fått brev om at jeg står på venteliste og at det vil skje innen 2 til 3 måneder. 

Yay :-)

14 februar 2014

Endelig lys i tunnelen...

Etter at den etterlengtede rekonstruksjons-prosessen min smalt i bakken så det sang midt i september og gjorde alt til en opplevelse av "boob-job gone wrong", så var jeg mer enn klar og meget engstelig for min "second opinion"-time på St. Olav idag.

Først og fremst håpet jeg å få en kvinnelig lege - og det fikk jeg. Mannlig kirurger er jo såklart vel så dyktige, men akkurat når det gjelder å snakke om bryster og BH'er og hvordan dette arter seg i hverdagen, så føles det lettere å snakke med noen av det samme kjønn. De skjønner viktigheten på en annen måte enn menn.

Var også veldig spent på om denne nye legen hadde fått viderelevert det 3,5 sider lange brevet med tekst og bilder som jeg sendte til ass.legen og en annen kirurg for 3 uker siden, og det lå på tastaturet hennes da jeg kom inn. Det er såååå mye mer behagelig å møte opp til slike følelsesmessig krevende timer når legen er forberedt på alt når man kommer inn.

Hun snakket litt om protesen jeg har nå som har snudd seg, og sa at dette derssverre ofte skjer. Grunnen til dette er at det er veldig glatt inne i hudlomma så protesen har lett for å skli før den fester seg. Slik vil det også være når protesen skal byttes ut, risikoen for at det samme kan skje igjen er faktisk større da. Derfor sa hun at det pga dette kanskje var fornuftlig slik jeg hadde tenkt, nemlig å bytte ut til en rund protese istedet for den dråpeformede jeg har nå. Da har det jo ingenting å si om protesen snurrer rundt der inne, hvis det er det den har lyst til.

Så satte hun på en falsk brystvorte på silikonbrystet slik at jeg kunne se for meg hvordan dette ville gjøre at brystet står litt mer frem når det er ferdig. Hun snakket faktisk en del om brystvorte-konstrueringen - jeg holdt klokt kjeft hele tiden siden min forrige kirurg sa jeg ikke kom til å få dette pga for tynn hud! Kanskje second opinion kommer til å bli myyye mer smart enn jeg først forestilte meg....

Den protesen jeg har nå er 13x13,5 cm så den er ikke langt fra å være helt rund, sa hun. Den er 395 ml og neste gang tenkte hun å gå for ca 440-50 siden jeg sa at 500 ml blir altfor stort. Det var den størrelsen jeg hadde når jeg var ferdig med påfyllinger - makan til Pamela. Protesen er ganske flat på venstre side og har fylden til høyre, så jeg spurte hvordan dette ville påvirke det å ha en rund en. Hun sa at forhåpentligvis har ikke strålingen gjort at huden min er ganske hard på venstre side og at det er derfor protesen forble litt flat der og ikke lengre fyller bher. Dette ville hun se når hun nå neste gang åpner opp og snitter litt inn mot armhulen for å frigjøre hud og plass til en rund og litt større protese.

Yay!...

Så tok jeg opp dette med at jeg har smerter på siden av kroppen inn mot ribbeina og opp mot armhulen på brystfjerningsiden, det er så skrapt inn til beinet der med tynn hud over og jeg har nervesmerter og andre rare smerter der når jeg tar på det eller på annet vis støter borti. Jeg har ønsket å fylle på med fett der for å få fylde samt minske smerten og den brå kanten opp mot protese-start slik jeg ble forespeilet da jeg ble operert på Rikshospitalet. Hun trykka forsiktig og følte rundt på arret, jeg auet og offet meg, hun spurte om jeg hadde hatt dren der fordi det kjentes nesten ut som de hadde glemt igjen en bit?! Herlighet, tenkte jeg!!!? Men nei, det måtte være arrvev eller en veldig stram sene, hun måtte nesten åpne for å sjekke om det var noe som kunne skjæres bort ved protesebytte. Hun var enig i fettpåfyllingen, og ville også gjøre dette litt i overkant av protesen og kanskje litt inn mot kløften, dette for å styrke den tynne huden.

Etterpå vil jeg bli veldig gul og blå, men trenger ingen sykmelding og kan jobbe (hvis jeg da har fått meg jobb via opplegget til NAV, vel og merke). Jeg må også gå med korsett rundt livet en del uker for å holde inn de områdene som blir fettsugd.

Etter å ha tenkt litt frem og tilbake så heller hun nå mot å kjøre fettpåfylling før protesebytte, da blir det fettsuging fra sidene, magen min har for lite fett til dette. Woohoo! Fettsuging på kjøpet! Det ble bestilt fettpåfylling innen 2-3 mnder. Så blir det kontroll av dette 6 måneder etterpå, og på den timen bestemmes proteseoperasjonens forløp. Dette kan ikke finne sted før 3 mnd etter dette igjen. Kroppen trenger 9 mnd til å ta imot det flyttede fetter og gro seg til skikkelig før ny operasjon.

Greit for meg!

I løpet av denne operasjonen vil det også bli laget brystvorte; hvis huden min har hatt godt av nytt fett. Tatovering av fargen rundt vil bli gjort uansett.

Så - hurra hurra hurra!! 10 kg vekt er vekk fra skuldrene mine, og tankebanken har blitt mye slankere. Godt å plassere ansvaret i andres hender og føle seg ivaretatt. Om neste brystrekonstruksjon kommer til å ta lang tid har ingen ting å si for meg. Jeg har ett helt greit fungerende bryst nå mens jeg venter, så da føles ikke ventetiden lang i det hele tatt. Viktigst er at jeg ble hørt og at mine ønsker og følelser ble tatt hensyn til, og at jeg nå endelig kan se frem mot slutten av hele kreft-sirkuset.

For det er jo slik det føles - som om man står plassert i kreften fortsatt, selv 3 år etter behandlingslutt. Bare fordi man fortsatt har narkoser foran seg.

Ganske fatigue-sliten i brystet nå etter timen, kjenner jeg - den senskaden kommer alltid godt til syne etter mye stress og tankevirksomhet, eller av mye snakking. Pusten blir ekstremt tung og hodet fungerer overhodet ikke.

Til dere som ikke er fornøyd med resultatet og som ikke føler dere hørt vil jeg si følgende; be om second opinion hos annen kirurg på samme sted eller bytt sykehus! Det er fritt sykehusvalg og det er veldig verdt det når man endelig blir hørt, selv om det kan være slitsomt å måtte stå på og kreve sjøl.

To be continued!!