Den store skuffelsen...

Jeg vet hvor skoen trykker....hvor sorgen gjenoppstod.

Jeg skulle få en opplevelse. Opplevelsen av å forventningsfullt skli inn i narkose for så å endelig våkne opp med nytt bryst etter 3 år uten.

Men jeg ble frarøvet den opplevelen jeg har gledet meg sånn til.

Jeg fikk en skjev halv-høy hevelse på huden istedet. An liten A-cup sammen med min friske B-cup. Nå har jeg grått hver dag siden operasjonen. Det føles som om noen har bestemt over kroppen min. Akkurat sammen følelsen som da jeg fikk brystet fjernet. Det også føltes som et overgrep, at noen bestemte over meg. Nå kom alle disse følelsene opp igjen....

....jeg er veldig sliten.

Man avskyr nesten kroppen sin tilslutt. Det blir som at den delen av kroppen overses og ikke eksisterer. Fordi det ble noe rart der.

Denne uken hadde jeg kommet meg såpass at jeg orket å ta turen ned til St. Olav for å få noen til å se på det. Jeg måtte bare snakke med noen i hvitt, noen som har greie på det. En vurdering, en forklaring.

De syntes jo alt så vellykket og fint ut, arret fint grodd og størrelsen fin... Jeg ba de stå bak ryggen min og titte over skulderen min, er tross alt den retningen jeg ser resultatet. Ass.legen forstod at den kunne oppleves skjev. Og med skjev menes ---> dråpeformet bryst med all fylden til siden mot høyre.

Skrekk.

Det ble knipset, lest og vurdert. Og ikke minst trøstet. Masse trøsting.

Idag ringte assistentlegen meg tilbake. Hun sa at hun hadde konferert med kollegaer og kommet frem til at siden min operasjon er kun 14 dager siden så ønsket de ikke å evt gjøre noe/operere på nytt før etter ca 6 mnd - dette pga danningen av arrvev som er igang og at den prosesssen som pågår nå må få gå seg ferdig.

Dette pga best mulig resultat ved en evt ny operasjon.

Videre sa hun at jeg med venstre hånd kunne prøve å massere protesen/fylden nedover mot der jeg ønsket den skulle være, flere ganger om dagen - dette kunne kanskje hjelpe en evt skjev protese til å rette seg opp litt. Så skulle hun gi meg en time hos de om 4 uker og se hvordan ting er da. Jeg skulle ihvertfall slippe å gå rundt og bekymre meg for om ting ikke kunne rettes opp eller bli bedre. De måtte bare vente lenge nok før en evt rettelse - hvis det blir behov for dette.

Puh. Greit for meg alt dette - jeg har ikke hastverk. Bare trengte å høre at jeg slipper å gå sånn som nå for resten av livet. Krisemaksimereren krysser fingrene nå.

Det er MIN kropp.

Jeg er fortsatt veldig lei meg og skuffa.
Jeg fikk ingen premie etter kreften...

Ferdig!!

"Are your boobs ok?" spurte enn venn på Facebook idag.

Tja. Det føles sånn?

Jeg er fortsatt litt overrasket over protese-valget til kirurgen som ble tatt underveis. Det ser ut til at han har gått for en størrelse mindre enn han målte opp til på siste kontroll før sommeren. Ikke at dette nødvendigvis er feil, men førsteinntrykket er utrolig nok at denne er litt for liten?? Jeg som tenkte jeg måtte våkne opp og vente noen uker til hevelsen gikk ned for å se at det nye ikke ble for stort i forhold til det gamle...nå håper jeg for guds skyld at det ikke er noen hevelse i det hele tatt. Da blir forskjellen jammen stor. Eller, stor og stor....alt er relativt - mulig det blir smashing i BH!

Time will show.

Fasongen er ihvertfall kjempefint, og silikonen er såååå myk! Sikkert skjedd mye på silikon-fronten de siste årene også. Det er ikke mulig å kjenne forskjell, syns jeg. En annen ting er at det er HELT FANTASTISK å få vekk Pamela-ekspanderen. Har ikke vært plaget mye med den altså, den har blitt myk og har ikke vært vond og stram etter siste påfylling var over. Men, den var nå en gang litt i veien der den stod fastspent midt på kroppen og var det første man ser av meg når jeg kom rundt ett hjørne liksom. Nå som den er borte kjennes venstresiden av overkroppen veldig lett og "hul" og det er så digg å trekke pusten! Det går så lett og greit... Før presset ekspanderen en del innover mot innvollene når jeg hostet, gjespet og pustet - det er en lettelse at den er vekk.

Ingen smerter enda! Ikke tatt smertestillende etter operasjonen igår. Den tok 45 minutter pluss forberedelser og avslutning. Jeg ble vekket av narkosen direkte etterpå og da var kl ca 0930. Fort gjort! Man må ligge på overvåkningen minst 2 timer etterpå for sikkerhets skyld. Gode dorme-timer å ligge der og flyte på morfin-rus......mmm......

Jeg ble hentet av samboeren min litt over kl 15, da følte jeg meg litt tung i hodet og småkvalm. Kjøreturen hjem gjorde det ikke akkurat bedre - men etter litt mat og drikke samt litt hvile ble formen god igjen.

Sykehuset ringer meg idag kl 12 for å høre hvordan det går, betryggende og greit.

Men det er en liten ting.. Har rett og slett ikke fått med meg at jeg ikke kan få brystvorte! Kjente jeg ble litt lei meg da kirurgen sa det før operasjon igår...at jeg kun skulle tilbake og tatovere... Dette har jeg rett og slett misforstått på den siste kontroll-timen etter påfyllingene... Jeg trodde de skulle hente fett og lage dette også - samtidig som de evt skulle justere friske-puppen. Men, kirurgen er fra Mexico, så det har blitt litt hola, que pasa på timene føler jeg. Ihvertfall, han forklarer at min hud er tynn, tynn og har ikkeno vev til å lage brystvorte av...han kunne laget det av bare hud, men det hadde ikke blitt noe fint og bare blitt rart og fislete på sikt. Derfor bare tatovering. 

Det er sikkert helt greit og ikke verdens undergang å ikke ha brystvorte.... Men det handler blant annet om forventninger som ikke blir innfridd - samt litt sinne mot kreftopplevelsen som hele tiden tar fra meg ting. Lett for andre å si at jeg skal være glad for at jeg i det hele tatt får ett nytt bryst - og det er jeg jo også såklart.... Det er vel bare litt sårt alt sammen fortsatt, sånn psykisk.......det å få kreft, samt å takle alt det fører med seg.

Om litt er jeg kanskje kjempefornøyd selv uten. Bare litt bittert å vite at andre har fått laget brystvorte av kun hud. Nå er min ekstra hud kuttet vekk for å passe til sillikon-protesen, så den vorte-båten har på en måte gått. 

Kirurg Speedy Gonzales var ihvertfall storfornøyd med operasjonen og resultatet forstod jeg. Alt hadde gått SÅ raskt og greit, og den første protesen de forsøkte bare smatt på plass og passet perfekt med det andre brystet mente han. Jeg hadde ingen blødninger så jeg kunne dra hjem uten dren - en lettelse. Han sa jeg også slapp å gå med brystbåndet, samt at jeg bare kunne bruke armen opp og ned som jeg ville og sove på siden om jeg ønsket. Videre fortalte han nok en gang om at jeg ikke fikk brystvorte, men at vi skulle tatovere fargen rundt den 3.januar. Frem til det har jeg ingen kontroller ang operasjonen. 

Neste stopp ---> ordinær kreftkontroll hos onkologen midt i oktober, forhåpentligvis inkludert mammografi som jeg skulle hatt i juni.... 

Onsdag = narkosedag

På onsdag skjer det.

Inn og ut av narkose-land igjen. Sovner med en "Pamela" - våkner med dråpeformet silikon.

Det er dette steget i prosessen jeg har gruet meg aller mest til! Nest etter det å fjerne brystet samt å starte på cellegift, da...

Vanskelig å forklare, men angsten for å bli misfornøyd med resultatet er så utrolig mye større enn gleden over å få ny pupp. Det å gå med innlegg i BH'en har liksom hengt ved meg i 3 år som noe kreftbefengt. Jeg er så redd for å få et nytt bryst som er såpass annerledes enn det andre at jeg fortsatt er nødt til å bruke innlegg...det vil føles som jeg da aldri blir ferdig.......!! Med sykdommen. Da blir jeg deprimert...og enda mer bitter og sinna på sykdommen.

To pupper er jo såklart aldri prikk like; det var de ikke før, og de blir ikke det nå. Målet er få de "like i BH", som sykehuset kaller det. Og det kan jeg leve med.

Bare ikke falsk-puppen.

Det er sånn at den siste gjenlevende originalpuppen også skal gjennom en makeover etterhvert, og forhåpentligvis før jul. Den får seg ett løft for å ligne silikonpuppen. Man kan også ta fett fra magen og sprøyte inn i gamlepuppen om det trengs. Artig.

Hm.

Det blir rart å våkne etter narkose på onsdag.......