Man skal være sterk, klar og tydelig for å hele tiden klare å vise akkurat hvem man er; på godt og vondt. Jeg har alltid sett på dette som en utfordring. Og tatt den.
En pupp mindre nu. Dette gjør det ikke akkurat enklere å vise nøyaktig hvem man er, men jeg føler jeg strekker meg så langt som overhodet mulig, så langt jeg føler jeg krever av meg selv.
I mitt nye, vakre liv som samboer og bonusmamma til 3 skjønninger har jeg lært at det krever styrke å være åpent ryndt one-boob-temaet ovenfor barn. Ikke enkelt!! Barn er herlig direkte. Og på en dårlig dag med lavt selvbilde etter brystkreft krever det full styrke å holde maska.
Misforstå meg rett - jeg syns barn også skal lære at det er lov å være svak og gråte over kreftopplevelsen, uten å skremme eller forvirre de. Men stort sett prøver jeg å holde maska og å være meg selv på den fysiske fronten når det kommer til puppe-problematikken i det daglige.
Barn ser, spør, lurer og ler. Been there - opplevd that. Det har nok kanskje gitt meg litt ekstra styrke. Disse ærlige, herlige barna...
Jeg har kommet i "gi tilbake"-fasen nå. Eller, jeg har jo delt hele veien. Men nå er jeg så veldig klar for å gi tilbake, både i skriftlig form og kanskje også i en besøkstjeneste på sykehuset.
Idag startet jeg delingen i den skriftlige formen også på Facebook - jeg har tross alt igjen en lang vei å gå i brystkreft-saken, neste steg er kontroll i september samt venteliste-nedtellingen. Som føles evigvarende...
I'll keep you posted!
(http://www.facebook.com/livetetterbrystkreft)
