Sider

20 juni 2012

Tiden...

Kort....og lenge. Raskt....og sakte...

13. juni var det 2 år siden jeg fant en av kreftkulene selv, helt sånn tilfeldig da jeg trøtt i trynet klødde meg over puppen en sen lørdagsmorgen i senga...Så, i forrige uke var det plutselig 2-års kontroll.

Mitt første møte med St. Olav hospital og ny kreftlege gjorde kontrollen litt spesiell denne gangen. Det at jeg hadde med meg en splitter ny samboer gjorde det hele også veldig spesielt - men ekstra trygt og fint. Tiden på venterommet ble mye lettere når man satt i en god og forståelsesfull armkrok...

Kort fortalt; mammografi, undersøkelse og blodprøver så veldig bra ut. Yay!

Det som jeg liker her i Trondheim er at her har de 3 måneders kontroll i 3-4 år etter kreften, i Oslo måtte jeg ha gått over til halvårlige kontroller nå. Føles så mye tryggere å gå å sjekke seg jevnlig..så det er jeg glad for. Neste kontroll blir 17. september.

...og så har jeg altså flyttet. Fra storbyen til en mindre storby.... Skal love at det er overgang fra 1-roms og det å bare ha seg selv og egen tid å tenke på, til det å ha hus, hage og andre personer rundt seg. Men aller mest er det jo bare deilig og herlig. Det å ikke være alene med å takle alt jeg har måttet takle de 2 siste årene. Så jeg nyter hver time og hver dag... Jeg bare kjenner at det tar tid å venne seg også, det tar tid og øvelse å ikke bruke opp kreftene på husarbeid og det å gjøre hverdagen bedre for andre. Må ha igjen til meg selv også! Ett kunststykke når man fortsatt sliter med litt fatigue (kreft-slitenhet) etter strålebehandlingen.

Fordi det gjør jeg virkelig.

Jeg jobber ikke her enda. Vanskelig å få seg 50-60% stilling merker jeg, noe som jeg må fortsette med en god stund enda pga helsa. Og ikke minst for å få lov å beholde AAP fra NAV... Rart det der....velger man å prøve seg med litt mer enn 60% jobb så mister man støtten fra NAV. Det er litt av et hopp økonomisk sett! Det å skulle ha null støtte mens man jobber seg opp fra 60% jobb til 100%.... Ganske rart. Jeg vet man kan søke om å få beholde AAP-støtten helt opp til 80% stilling, og det kommer jeg nok til å gjøre etterhvert. Men, får man det??

En skal ikke nødvendigvis skynde seg fremover og tro at life is back to normal selv om prøvene viser herlige resultater. Kroppen har blitt drasset gjennom helvete og tilbake igjen - og det merkes til tider fortsatt. Spesielt på pusten og en litt sånn rar form for slitenhet... Løsningen for meg har vært å virkelig bare forstå at livet aldri blir det samme igjen, man må venne seg til et helt annet og nytt liv; både kroppslig og mentalt. Ikke sitt og vent på at ting skal bli som før igjen, at man skal fortsette der man slapp...lettere sagt enn gjort. Jeg har sørget mye over det som var.... Men nå føler jeg meg god på å hvile før jeg blir sliten, samt ta konsekvensen når jeg har gjort for mange ting som jeg vet jeg egentlig ikke orker. Da må man hvile et par dager. Kjipt - men et faktum. Jeg venner meg til min nye kropp og helse.

Det viktigste av alt viser seg å være at det lønner seg å dele og gi av seg selv; på godt og vondt - omgivelsene forstår bare hvis man er flink til å uttrykke hvordan man til enhver tid har det.

Åpenhet.

Denne sommeren blir spesiell og fin....endelig.