Sider

09 november 2011

Tilbakeblikk i natten

Det mest såre jeg sitter igjen med etter kreften er alle bildene som for alltid blir sittende på netthinnen.
 
Bilder av meg selv liggende på ett pledd på en stor gressplen i Oslo, omringet av masse bikini-/shorts-kropper, glade smil, masse latter. Alle tilsynelatende avslappede og bekymringsfrie. Det var formiddagen etter ultralyd/biopsi-dagen.
 
Jeg trykket ut samtalen med legen og la mobilen i gresset ved siden av meg. Plutselig gikk alt i sakte film, lydene ble svakere, alt virket mer i det fjerne… Stemmen i telefonen sa jeg hadde 4 ondartede svulster. Kreft.

Og her lå jeg helt alene på ett pledd i parken i blå bikini. Tårene trillet store og mange bak solbrillene.

Alle de andre rundt meg visste ingenting. De leste blader, grillet, slikket sol, kastet på hodet og lo høyt. De visste ikke at akkurat i det øyeblikket ble livet mitt snudd på hodet. 

Det er et veldig sterkt og sårt øyeblikk å måtte ha som minne...vanskelig å viske ut.  

Akkurat som den morgenen jeg fikk brystet operert vekk (17. november er det 1 år siden faktisk...). Klokka var før 0600, og lyden av stillhet var overveldende. Det snødde sakte og tett, store snøfiller. Ingen spor i snøen foran meg. Hele sykehusområdet virket øde og forlatt, det var helt mørkt. 
 
Jeg husker jeg følte meg helt tom bortsett fra en voldsom sorgfølelse som presset på. Jeg var i siste fase av en 4 måneder lang krisemaksimering.Tanken var at jeg måtte prøve å være modig og holde maska. Om tre kvarter ville jeg ligge i narkose. Om ett par timer til ville alt være over. 
 
Men det gikk ikke å være sterk, når jeg følte meg så liten som jeg aldri hadde gjort før. Jeg gråt fra jeg gikk av bussen til jeg merket narkosen sige inn i kroppen.
 
Det siste minnet jeg har fra før narkosen er at kirurgen var usynlig innom og klemte hånda mi mens jeg sovnet. I ettertid er dette kanskje det sterkeste og mest følelesladde minnet jeg har. At kirurgen viste seg som et menneske i tillegg til yrkestittelen. Han følte med meg der jeg lå på bordet i stjerne og lot tårene trille ned på metallbordet. 

Dette er bilder jeg aldri blir kvitt, og innimellom er jeg litt bitter på det. Jeg er ikke interessert i å ha dette lagret på hjernebarken. Det er for tøft...

Andre "minner" (senskader) er hakket lettere å forholde seg til. Jeg sliter med tørre slimhinner fortsatt og da spesielt i øynene og munnen. Utrolig ubehagelig og irriterende. Videre tåler jeg veldig dårlig varme, jeg blir helt slått ut av varme tette rom eller å sitte i solsteiken....jeg som vanligvis elsker varme. Nå blir jeg rett og slett uvel av det. 

Så var det dette med at språket mitt er redusert til nivået lik en 12-åring, ord blir borte og setningene er ofte rare. Hukommelsen min byr også på store svarte hull når man skal svare på selv de enkleste ting. Helt vanlige senskader som blir bedre etterhvert, ubehagelig og irriterende. Man føler seg dum. Spesielt når andre kommenterer problemet med utsagn som "Jammen du, det gjør jeg også ofte - glemmer ting hele tiden, jeg." Det er jo ikke SÅNN....

Væskeansamlingen på ryggen og i overarmen kommer og går litt, det er visst helt normalt etter strålebehandling har jeg fått forklart. Ikke noe mindre ubehagelig og begrensende av den grunn. 

Noe annet er at jeg har blitt utrolig sår og lettrørt. Jeg tyr lett til tårene både av sorger og gleder, og føler meg liksom veldig liten og skadeskutt. Dette kjennes ut som noe som kommer til å sitte i veldig lenge... Merker det feks veldig godt når jeg møter litt motstand, være seg hva som helst... Da knekker man liksom sammen og får et lite mini-sammenbrudd. 

Ett sted jeg merker det ekstra godt er hos legen når jeg skal ta blodprøver. Jeg har aldri vært noe bekymret for nålestikk, men nå er det som om smerten er så utrolig mye større? Tror det kommer av at jeg har fått nok...jeg har blitt stukket nok...tålt nok vondter dette året...dette lille blodprøve-stikket tar meg liksom rett tilbake til all kreft-behandlingen i løpet av et sekund...tårene presser på.

Ikke så rart man føler seg liten, sår og skadeskutt....har jo liksom blitt overkjørt og filleristet og tygd på og spyttet ut igjen...  

12 kommentarer:

  1. Du har en utrolig historie her.....du skriver så bra;)mange klemmer til deg<3

    SvarSlett
  2. Ja du skriver så bra, og det er så kjent det du skriver om. Men....du er nok ikke ferdig med følelser som skal ut, enda. Bare behold bloggen din du, og skriv det "ut" etterhvert som det dukker opp. Det hjelper veldig mange i samme situasjon som deg, takk skal du ha!

    SvarSlett
  3. Jeg har sendt inn forslag om å nominere deg som årets blogger. Denne kåringen er blant alle disse sminke, mote og outfit-bloggene. Er vel på tide med en ordentlig blogg der vel? du skriver så bra og har så mye å gi. Håper det er i orden, he he det blir nok ikke lagt merke til en gang kanskje, hvis ikke flere gjør det samme. Innlegget mitt om denne saken heter: Årets blogger, håper at flere følger etter her.

    SvarSlett
  4. Takk for gode klemmer, Sigrun Beate!! :)

    Næmen "eljos", da....hehe - nå gjør du meg helt forlegen her!! ;)) Fnis....så artig. TUSEN TAKK!

    God klem til deg

    SvarSlett
  5. Ja, så enig i det. Denne bloggen bør snart bli en bok, spør du meg. Dette er virkelig god og viktig kunnskap som enda flere bør få ta del i. Jeg har også stemt nå og satser på at du blir årets blogger. Jeg heier på deg!

    SvarSlett
  6. Hei igjen, snuppa og takk for det!! Det er som du sier, jeg vil at både medpasienter og pårørende og andre skal lære!!! Var jo derfor jeg begynte å skrive her også....fordi jeg følte meg misforstått og at folk trodde de visste, og derfor gav meg feil støtte og råd...utav gode hjerter og uvitenhet :) Årets blogger? Njaei...tro'kke det ;)

    SvarSlett
  7. Hei igjen,
    Følelser er noe jeg har for meg selv og derfor er jeg glad for at 'du snakker for meg også'. Du er et herlig menneske og ei flott jente. Du er mitt forbilde, det var et kompliment.

    Klem fra
    Liv

    SvarSlett
  8. Det var interessant med ett innblikk i hvordan du opplever dette.

    Jeg har andre sykdommer, så jeg kjenner igjen noe av det du beskriver, og jeg nekter å la mine plager være den jeg er.. Selv om det nok farger meg. Lykke til videre :)

    SvarSlett
  9. Fikk klump i halsen da jeg leste innlegget ditt...ikke første gangen. Bloggen din er ti ganger mer interessant en motebloggene.

    SvarSlett
  10. Det var masse fine ord, Liv - tusen takk for komplimenter som varmer!!!!! Stoooor klem tilbake

    Ege, håper det går bra med deg til tross for sykdommer! Sykdommen skal ikke definere oss, nei - vi ER ikke en sykdom, vi HAR den... Heia oss!! :)

    Takk, Anja - fikk nesten litt klump i halsen selv da jeg leste det etterpå :) Det virker litt trist...men jeg har det jo veldig bra nå!! Men må lære meg å leve med minnene og senskadene...og noen ganger blir man litt sur av det.

    SvarSlett
  11. Hei Karianne,

    Støtter deg og trenger du noen å prate med, så vet du hvor du finner meg...

    Trøndern :)

    SvarSlett
  12. Hei du....takk - det føles helt supert... :)

    Karianne

    SvarSlett