Sider

05 august 2011

CANCER 9-1-1

Hvem kan man ringe, eller hvor kan man slå opp for å spørre hva ens neste grep bør være??

Venner og jobben spør meg innimellom når og hvordan jeg har tenkt å øke jobb-prosenten min neste gang... Hva slags plan jeg har....

Plan?!...jeg har da ikke akkurat doktor-grad i kreft.... Jeg vet ikke!! Og dette er noe av det vanskeligste i det nye etterlivet. Det står ikkeno sted, det sies fint lite om det og man har ingen å spørre. Selv kreft-legene skakker bare litt medfølende på hodet når vi spør, og sier sakte at "...ja...jo....du må lytte til kroppen og ikke presse deg...men vi ser ingen grunn til at du ikke kan gå tilbake til det du gjorde før...det er individuelt hvor lang tid folk som har hatt kreft bruker på dette....lykke til da, vennen.."

AGH!

Det er jo ingen hjelp i det... Jeg savner en "Kreft for Dummies"! Jeg vil ha ett oppslagsverk. Vi eks-pasienter ønsker jo slettes ikke tilbakefall, slitenhetssyndrom eller å forverre vår egen situasjon og det at dette ansvaret kun ligger på kun oss selv føles litt mektig innimellom! Jeg syns rett og slett det er for mye å forvente...

Såklart er det individuelt hvor lang tid man bruker på å komme seg til hektene igjen, men det er vanskelig å vite om man bør gå fra 10% til 40% arbeid....eller hvile frem til man orker å jobbe 50% direkte.....eller om man skal gå alle trinn sånn smått fremover... Jeg har i juli økt til 40% jobbing og ANER ikke hvordan jeg skal gjøre det neste gang...om jeg bør innom 50% eller om jeg skal opp til 60%... Og hvor mange måneder jeg bør bruke på hvert trinn...

Og når arbeidsgiver spør hvordan jeg ser for meg at det blir fremover (selvsagt for å vise interesse og omsorg), så merker jeg det trigger litt stress og prestasjonsangst samtidig som jeg blir litt irritert over spørsmålet... Jeg kan jo ikke vite hva slags form jeg er i om 1, 2 eller 3 måneder!! Det blir jo som at normalt friske folk heller ikke går rundt og antar at de får influensa i september.

Vi vet ikke.

Det er også verdt å tenke litt på at det etter såpass mange måneder hjemme-liv raskt kan bli en hvilepute det å ha hatt kreft og vært vant til å være sliten. At man kanskje ikke står på nok, tror man er mer sliten enn man er, at man ubevisst bruker redselen for å bli dårlig igjen som en grunn til å ikke øke mer enn man gjør... Man blir sliten av å bare gå hjemme og gjøre minst mulig også! Så ikke bland det sammen med feks slitenhet etter stråling. Og en annen ting: vi var jo slitne innimellom før vi fikk kreft også..... Helt normalt, det. 

Det blir prøve- og feile-metoden fremover. Høre på kroppen, ta det pent i svingene og porsjonere ut oppspart energi. Det er bare at det er så mye, mye viktigere nå i livet enn noen gang ellers...

Litt overveldende....egentlig.

3 kommentarer:

  1. Jeg vil bare si at jeg snikleser bloggen din sånn dann og vann, og for meg som ikke har opplevd kreft selv så vil jeg si at bloggen din gir meg veldig god innsikt i hvordan en kreftpasient har det og veien tilbake til livet. Så det jeg egentlig ville si, på en litt klønte måte er at selv om du ønsker deg en "Kreft for dummies" så vil jeg på mange måter si at for meg så er det akkurat det du skriver på, et "lærebok" i hvordan livet til en kreftpasient er underveis i prosessen. For meg som utenforstående altså, selvfølgelig ikke for deg som er midt oppi det. Tenker masse på deg selv om det er sjelden jeg skriver her! Klem fra Monica!

    SvarSlett
  2. Jeg må si at jeg lærer veldig mye av å lese bloggen din Karianne. Blir bevisst på hvordan jeg skal møte syke ansatte...

    SvarSlett
  3. Hei Anja, det er veldig godt å høre! Givende og fint at det jeg skriver og føler og tenker kan komme til nytte for andre.... Klem!

    Monica, tusen takk for kjempekoselig kommentar!! Morsomt at så mange leser bloggen og får noe ut av den... En "Kreft for Dummies" bør ta form litt frem i tid..... Håper dere har det bra :) Klem!

    SvarSlett